Denne bloggen skal også omhandle en Londontur. Egentlig er det fryktelig lenge siden. Jeg og min mann reiste sammen med turfølge fra Bodø. Før turen kjente vi ingen av dem vi reiste sammen med. I løpet av uka vi var der ble vi en sammensveiset gjeng som hadde det veldig morsomt. Stampuben vår het the Swan. En irsk pub med levende musikk og allsang.
Noen uker etter at vi var hjemme igjen fikk vi et brev fra broren til min mann som bodde i Fredrikstad. Vedlagt var det klippet ut et bilde fra Fredrikstad avis. Bildet viste min mann og pianisten på puben i full allsang.
Under bildet sto det: Typisk engelsk publiv.
Litt av et sammentreff.
Min mann og jeg var sammen med et nabopar på weekend tur i London. Selvfølgelig måtte vi på fotballkamp. Både min mann og naboen er temmelig fotballgærne. Vi reiste med et turselskap som skaffet oss buss frem og tilbake fra arenaen. Da vi gikk fra bussen på tur til kampen fikk vi beskjed om å komme tilbake like før kampen sluttet. Vi var veldig lydige og gikk til bussen like før ordinær tid. Stillingen var 0-0. Det vi ikke tenkte på var at dette var en cup kamp. Målene kom mens vi satt i bussen. Gjett om mennene har fått høre denne historien noen ganger. De gremmer seg den dag idag.
Som ung voksen prøvde jeg å sminke meg på morgenen før jeg gikk på jobb. Sminkingen tok ganske lang tid og siden jeg er B-menneske likte jeg ikke å måtte stå opp tidligere. Jeg fant derfor ut at siden menn ikke sminket seg kunne også jeg la være i likestillingens navn. Etter dette har jeg bare sminket meg til festbruk. I ettertid har jeg funnet ut at når folk sa at jeg var så fin i festlige anledninger og jeg trodde de mente klærne jeg hadde på meg så antydet de at jeg var fin med sminke. Jeg er glad for at jeg bestemte meg for å kutte Sminkingen. Tenk på alle de timene jeg kunne bruke til noe annet.
Noe jeg husker veldig godt fra den første tiden i Bodø er at vi alle 4 barna fikk alle barnesykdommene det første året. Jeg tenker på mamma som nesten alltid hadde syke barn. Hun var selvfølgelig hjemmeværende, men likevel. Nå har vaksinering gjort slutt på de fleste barnesykdommene. Desverre er disse på vei tilbake fordi så mange har nektet å la sine barn ta vaksinene. Jeg husker når det kom sykepleiere inn i klasserommet og tok pirke’ av alle elevene. Jeg syntes det var veldig vondt og når vi fikk sprøyter besvimte jeg nesten. Men det var sikkert et viktig forebyggende arbeid som ble gjort. Og må man så må man.
Ikke alle minner fra mitt yrkesaktive liv er like gode. Jeg satt noen år i åpent landskap. Nesten alle røyket og osen lå tykt i rommet. Jeg hadde nesten konstant hodepine. Ingen tok hensyn den gang og det nyttet ikke å klage. Det var lov å røyke og dermed basta. Heldigvis fikk jeg etterhvert eget kontor. Da røykeloven kom var det mange som var rasende og som prøvde å sabotere den. Selv har jeg aldri vært avhengig av tobakk og røykeloven er noe av det beste som har skjedd. Det samme tror jeg alle mener idag.
Mens vi enda bodde på landet og jeg gikk på skolen i Mørsvikbotn var bygdekinoen på besøk. Jeg husker ikke om det var første gang jeg var på kino, men jeg har aldri glemt denne forestillingen. Filmen het Kulla-Gulla og handlet om ei jente som passet flere barn da det brøt ut brann i huset deres. Hun berget ut barna. Men det hele var veldig dramatisk. Da vi skulle legge oss på kvelden var de voksne selv på kino og vi barna var alene hjemme. Jeg fikk fullstendig panikk og trodde at vårt hus skulle brenne ned. Når jeg skriver dette kjenner jeg enda hvor redd jeg var. Stakkars hun som jeg delte rom med. Hun har heller ikke glemt denne kvelden. Jeg tror aldri jeg har reagert så kraftig noen gang siden.
Den tid jeg begynnte å gå ut og drikke øl hadde Norge en artig regel. Skulle man bestille øl måtte man også bestille mat. Ikke alle var interessert i å spise. Det var mange smørbrød som ble fraktet mellom kjøkkenet og gjestene flere ganger. Gjerne noe vi kalte patent. (egg og bacon). Det har vært mange snurrige regler når det gjelder alkohol. En annen regel var at vi damene skulle ha små glass i stedet for halvlitere med øl. Det var for maskulint med halvlitere til jenter.
Vi flyttet til Bodø like før jeg skulle begynne i fjerde klasse. Da skolen skulle starte fikk jeg beskjed om at jeg skulle stille opp utenfor klasserom nr. 9.
Det gjorde jeg. Problemet var at det ikke var riktig klasse som var der akkurat da.
Senere utpå høsten kom rektor inn i timen og ropte opp mitt og ei jente til sitt navn. De hadde endelig funnet oss sa rektor og fulgte oss til den riktige klassen. Vi måtte dermed lære oss navnene til en ny klasse. Bare jenter. Og vi ble etter hvert en svært så sammensveiset klasse med en super lærer.
