Ikke mye som vitner om vår

Det sner det sner mere og mer.

Sjura må enda vente med å flikke på reirene sine.

Men dette er jo som forventet. Ingen vårtegn før etter påske.

Nå starter en ny helg. Ukene fyker avgårde.

Jeg vet ikke helt om jeg er glad for det. Det jeg er glad for er at jeg er ferdig med et årsregnskap som jeg har jobbet mye med de siste månedene. Ethvert regnskap kan være en utfordring men det føles godt når arbeidet er gjort.

De fleste regnskapene er ren plankekjøring. Og kan bli litt kjedelig å jobbe med.

Egentlig liker jeg utfordringer best.

Jeg liker også følelsen av å hjelpe dem jeg er regnskapsfører for.

Egentlig burde jeg hatt mindre å gjøre nå som jeg er 72 år, men jeg kvier meg for å be om at de finner seg ny regnskapsfører. Som pensjonist med hjemmekontor kan jeg være et billigere alternativ for dem.

Det blir nok til at fortsetter enda noen år.

Nå pratet jeg meg visst bort fra snøværet, men sånn ble nå denne bloggen.

Sola skinner men jeg må være på kontoret.

Jeg har mange baller i lufta. Føler meg litt stressa. Bra vi kvinnfolk kan holde på med flere ting samtidig. Men lengselen etter en tur ut i sola må vike enn så lenge.

Ellers fortsetter viruset å herje med oss Bodøværinger.

Min datter som jobber med barn og unge på et ballettstudio må igjen ut i permisjon.

Skolene skal være på rødt nivå.

Den afrikanske varianten er ikke enkelt å holde styr på.

Flere er innlagt på sykehuset her med korona.

Jeg synes synd i den som var så uheldig å bringe viruset hit. Det er jo hemmelig hvem det gjelder og det er jo bra.

 

Sjalg Fjellheim fornekter seg ikke.

Vi har fått vite idag at nå kommer det penger til prosjektet ny flyplass ny by. Vår flyplass er veldig gammel og har blitt flikket på mange ganger. Da vi mistet kampflybasen til Ørlandet måtte byen finne på noe nytt for å snu nederlaget til noe positivt. Og det ble etterhvert flertall for å få flystripa flyttet litt nærmere havet og dermed frigi plass for et nytt byområde.

Redaktøren i avisa Nordlys i Tromsø synes dette er en veldig dårlig ide. Det synes han om det meste Bodø forsøker å få til.

Milliardene til ny E6 gjennom Sørfold innrømmer han kommer også Tromsø til nytte. Men så skal jo ikke veien gå igjennom Bodø så da er det ok.

Litt artig å lese hva han skriver og hvordan han hele tiden snakker oss ned.

Gledelig nyhet fra regjeringen

Alle de trange og mørke tunnellene skal byttes ut med en helt ny vei.

Veistrekningen er fra litt nord for Fauske og til Mørsvikbotn hvor vi har båtplass for båten vi bruker når vi skal på hytta.

Nå er det ikke sikkert vi får oppleve at veien blir ferdig, men det er veldig bra at de endelig får starte opp med arbeidet.

Siden det ikke skal klattes på eksisterende vei vil vi ikke merke at arbeidet pågår.

Jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta før veien kan brukes, men kanskje får vi kjøre der etterhvert.

Jeg fikk et brev i posten.

 

Jeg fikk et brev fra ei som hadde lyst til å dele en tanke med meg fra bibelen.

Ikke greitt for medlemmene i Jehovas Vitner nå for tiden. Det er ikke bare å banke på dører for å forkynne sitt syn på Gud og verden.

Når de har forsøkt å få tak iss tidligere har vi sagt nei takk uten at de har fått sagt noe som helst.

Brevet har jeg faktisk lest og tanken var god

den..

 

 

Mamma forteller fra gamle dager.

Da jeg var på besøk hos mamma i går tok jeg dette bildet ned fra veggen.

Jeg har alltid trodd at dette er et bilde av hesten vår Ruth med Frøya på ryggen og nabohesten Rena.

Men hesten til venstre er et årsgammelt føll til Ruth. På denne tiden hadde de også et mindre føll.

Like etter at bildet ble tatt ble begge føllene solgt og stakkars Ruth hadde det veldig ille.

Hun rømte hele tiden til naboen som hadde en hest som het Rena. Hun savnet selskap og sørget fordi føllene var borte.

Mamma husker veldig godt det som skjedde for lenge siden. Vi hadde Ruth helt til vi flyttet til Bodø da jeg var 10 år.

Alle dyrene måtte slaktes eller gis bort da vi flyttet. Hesten var den aller siste og pappa måtte ha hjelp for å klare å avlive den.

Mamma snakket også om en sau som skulle få bli på nabogården.  Det var tydelig at også sauen savnet flokken sin og sørget over dem.

Jeg har mange gode minner om Ruth. Særlig husker jeg sledeturene med vinterved og høylassene med tørrhøy.

Jeg skjønner at det måtte være vanskelig for mine besteforeldre, mamma og pappa å avlive alle dyrene og flytte til en by.

De skjønte at vi ungene måtte få bedre skoletilgang og det er vi selvfølgelig glad for.