Dette har de ventet på lenge. Max sto i bånd over en time og så oppover mot fjellet i går kveld. Det ble bare en tur langs havet i går.
Det er et fryktelig leven når de forstår at tiden er kommet for første tur oppover.
Sola skinner. Og mesteparten av snøen er borte.
Både Ivo, Max, matfar og matmor får nok en flott turopplevelse.
Nara dukker hele tiden opp i tankene mine. Det første jeg tenkte på da jeg våknet var Nara. Hun har sovet i senga vår i alle år siden vi fikk henne. Ofte delte hun pute med meg. Litt kosing før jeg står opp har vært vanlig. Ikke rart at jeg savnet henne.
Ofte brukte hun å legge seg på gulvet veldig nært hjulene på kontorstolen min. Jeg tok meg i å se etter henne før jeg trillet på stolen. Det samme gjelder når jeg tar meg mat. Vanligvis kom hun for å å en smakebit hos meg.
Min kjære har ryddet vekk matskål og løpestreng. Han sliter enda mer enn jeg. Han er vant til å ha henne på fanget når han sitter i godstolen. Noen ganger når han satt ved dataen for lenge dyttet Nara i han. Hun ville ha han tilbake til godstolen.
Det vil nok ta lang tid før livet blir normalt her i huset.
Nå blir plutselig reiseannonser interessant for oss. Vi har ikke vært på noen reiser sammen siden covid-19 dukket opp og Linsi døde.
Nara ble da totalt avhengige av oss og kunne ikke være alene hjemme selv om vi knapt var utenfor døra.
Etterhvert blir nok sorgen og savnet etter henne lettere og vi vil nok sette pris på friheten.
Idag måtte vi ta den vanskelige turen til dyrlegen med Nara. Hun blir dypt savnet.
Nå er vår tid som hundeeier over.
I over 40 år har vi hatt hund i huset.
De 2 første var Rita og etterhvert hennes sønn Buster.
Linsi var den første renrasede av rasen Tibetansk terrier. Jeg var på mange hundeutstillinger med henne. Da hun var 3 år fikk vi også Nara. Begge gjorde det godt på utstillinger. Det var en fin tid, men etterhvert ble jeg lei av å reise rundt med dem.
Linsi døde for 3 år siden og nå som også Nara er død er en fin tid med hunder over.
Aldri mer skal jeg bli møtt av en glad vofse når jeg kommer hjem. Det føles ikke særlig bra.
Nara er fryktelig redd og finner ingen steder å gjemme seg.
Klokka 18 starter levnet med kommunal oppskyting ikke langt fra der vi bor. Nara tar helt av og bjeffer i ett. Det er ikke mulig å trøste henne. Og hadde det bare vært denne fellesoppskytingen hadde det vært greitt, men gjennom hele kvelden er det noen som skremmer henne opp. Mellom 22 og 23 var det stille nok til at hun sovnet av helt utslitt.
Og så var det på han igjen. Mens mange fra nabolaget er ute i gata er jeg henvist til stua og en hysterisk vofse.
Jeg liker å se på raketter, men det blir ikke det samme å se dem igjennom vinduene med en hysterisk Nara til selskap.
Dette blir helt sikkert hennes siste nyttårsaften.
Kulen vi fikk undersøkt var en kreftsvulst. Dyrlegen var ikke i tvil. Vi fikk ta henne med hjem. Så lenge hun ikke har vondt kan vi ha henne. Vi hadde våre mistanker om hva det var og er bare glade for at vi fikk henne med oss hjem.
Operasjon er ikke aktuelt. Det bestemte vi allerde i fjor sommer da vi kuttet ut forsikringen.
Nå er vi på tur til hytta hvor Nara trives aller best.
Ka skjer spør Nara. Hvorfor må jeg være inne når alle andre er ute? Hvorfor har jeg tilbrakt nesten hele helga enten på soverommet eller på kontoret?
Nå er det sånn at også matmor har vært sammen med meg nesten hele tiden siden jeg nekter å være alene.
Akkurat nå drar Max og Ivo på fjelltur og da slipper jeg ut i noen timer.
Det er vel ikke min feil at jeg har løpetid?
Egentlig ønsker jeg å være sammen med gutta, men det får jeg altså ikke lov til.
Idag drar de hjem og både jeg og matmor kan igjen bevege oss fritt.
Max passer på at matfar får på seg fjellstøvler mens Ivo titter på den nydelige utsikten mot stille hav.
De er veldig ivrige etter å få springe i fjellet her ved hytta.
På bildet passerer vi Landegode på vei hjem med bybåten mandag kveld.
Jeg tipper at Nara er glad for at den lange reisen tok henne tilbake til hytta.
Hun er heldigvis ikke like redd for å være i båt som tidligere. Denne turen var det fint vær og lite bølger. Etter at vi hadde plassert båten i havna spaserte vi ganske langt før vi kom til et busstopp som kunne ta oss hjem. Desverre gikk det en buss like før vi kom og vi måtte vente 30 minutter til neste kom. Det gikk greitt vente siden busstoppet hadde skur med benk. Det begynte å fossregne mens vi ventet.
På bussen ble Nara veldig redd alle lydene og plingene, men vi kom oss da hjem.
Idag kom yngste sønn med sin nye Audi elbil og hentet oss.
En ny opplevelse for Nara. Hun roet seg fort etter at hun hadde kvittet seg med teppet som tilhører Max eller Ivo.
Siste etappe var med hyttebåten. Hun skalv litt i begynnelsen av turen og klamret seg til meg, men siden havet var snill med oss også idag roet hun seg.
På land kunne hun igjen vofse på måker. Et yndet gjøremål for henne her på hytta.
Noen ganger lurer jeg på hva hun tenker omkring en slik reise.
Max skuer opp mot fjellet. Han har vært oppe en tur idag, men aller helst ville han vært der oppe hele dagen på egen hånd. Han må være bundet ellers stikker han av. Ivo kan springe løs her ned ved hytta uten å stikke av. Akkurat nå er han opptatt av 2 måker som beiter i bakken. Han har hatt flere løpeturer for å nå dem, men de flyr bare opp når han kommer og setter seg igjen nå han har gitt opp.
Det er ganske kaldt i lufta, men med riktig påkledning går det greitt å sitte ute.
Jeg prøvde å jobbe på kontoret, men tankene fløy alle veier.
Nara sin pels har trengt stell en god stund nå. Egentlig hadde jeg planer om å gjøre det i påska på hytta, men så glemte jeg kammer og saks til det bruket.
Dermed ble jobben gjort i dag. 5 timer har jeg brukt. Godt sorgarbeide å ha en myk vofse på fanget. Jeg må skryte av henne idag. Vanligvis syter og jamrer hun seg år kammen kommer frem. Idag var hun ganske rolig.
Nedenfor et bilde som viser hva jeg har fjernet fra pelsen hennes. I vekt er det ikke mye.
Jeg er veldig glad for at jobben er gjort. Jeg pleier å grue meg, men idag var det bare fint å jobbe med henne.
Nara er ikke i form for tiden. I går og i natt både ynket hun seg og var veldig urolig. Det ble lite søvn på matfar. I dag er hun roligere. Kanskje fikk hun i seg noe på hytta som hun ikke tålte. Hun hadde problem med å få bærsjet. Vi var innom dyrlegen i går fordi vi trodde at hun hadde forstoppelse. Det hadde hun ikke.
Hun fikk efterhvert avføring, men da ble hun enda mer pistrete og urolig.
Nå sover hun for det meste og vi håper hun er over det verste.
