For spennende det var den. Helt urealistisk og med nesten udødelige helter. Noen få døde politifolk og veldig mange døde unge jenter.
I epilogen skriver forfatteren om hvor mange jenter og kvinner som lider i verden på grunn av forskrudde regler og grusomme overgrep. Dette for å fortelle lesere at historien likevel ikke er urealistisk. Og kanskje har han rett.
Som krimbok vil jeg gjerne anbefale boka, men den passer ikke for sarte personer.
Veldig fin arbeidsfordeling her i huset. Jeg ser på Maskorama mens min kjære tryller frem et herlig måltid. Laks som egentlig skal spises som sushi er perfekt stekt og servert med potet og gulrot. Det enkle er ofte det beste. (Ikke kjøpt på Rema. Min kjære handler helst på Coop-butikker) Han var ansatt i NKL i mange år og likte ikke at billigbutikker som Rema dukket opp. Dersom jeg en skjelden gang handler på Rema, tar jeg aldri med meg varene hjem i en Remaplastpose.
Endelig er jeg ferdig med boka. Den var veldig lang, men også veldig interessant. Den er bygd over samme lest som serien Min verden som var. I Villa Europa er hovedpersonene fiktive mens det som skjer bygger på historiske fakta.
Artig tilnærming til stoffet via rommene i villaen. Den første eieren innredet rommene med særpreg fra de land i Europa hvor hennes mann oppholdt seg og ga rommene navn etter disse landene. Gjennom 4 generasjoner av beboere i villaen beskrives verden fra før andre verdenskrig til etter at vår konge Olav var død.
Forfatteren lar menneskene i historien bekle roller i forskjellige konflikter. Det føles slik at han viser oss hvilken side i konfliktene han selv mener er riktig. Eller kanskje skyldes dette at jeg leste Verden som var min først?
Jeg anbefaler boka til alle som likte å lese Verden som var min.
Og selvfølgelig til andre også. Boka er lettlest og spennende selv om den er omfattende.