Da min datter begynnte på videregående (musikk, dans og drama) kom hun nesten gråtende hjem. Hun ble hengt ut som 1.bobb. En liste 3-års elevene laget mest på skøy, men det føltes ikke slik for min datter. Begrunnelsen for plasseringen var at hun var mammadalt. Jeg har fulgt henne opp ved å være mest mulig tilstede for henne på hennes mange fritidsaktiviteter.
Hun har aldri syntes det var flaut men heller vist at hun satte pris på min tilstedeværelse.
Jeg har fått være med på mye artig i forbindelse med hennes fritidsaktiviteter.
Jeg trøstet henne med at all publisitet var bra. Og at nå visste hele skolen hvem hun var. Hun måtte tenke positivt og holde hodet høyt. Heldigvis skjedde det ikke noe mer og snart var alt glemt.
Hun sa at hun alltid hadde likt at jeg var tilstede og skjønte ikke dem som helst ikke ville ha sine foreldre i nærheten.
I disse russetider vil jeg fortelle om da min mellomste var russ. Jeg ble temmelig sjokkert da jeg fikk se russekortet han. Det sto: Ho mamma sei at æ e homo.
Foranledningen var at han hadde mange venner på besøk og ofte gutter. En kveld var de ekstra mange og litt overgitt utbrøt jeg :Si meg er dere homo hele gjengen? Og dermed gav jeg han inspirasjon til russekortet.
Da jeg og min kjære giftet oss i romjulen 1973 var det kjøreforbud på grunn av bensinmangel. Dette skapte noen problem da vi skulle hjem med gavene vi hadde fått. Det var ganske umulig å få taxi, men det var noe annet jeg skulle skrive om: Vi hadde 130 gjester og ganske mange av dem var eldre tanter og onkler. Alkoholen til festen hadde vi brent selv. Vi hadde blandet noe til velkomstdrikker. Mens vi var og tok bryllupsbilder skulle noen ta imot gjestene og gi dem velkomstdrinkene. Det som skjedde var at gjestene istedet fikk rent hjemmebrent i glassene. En skikkelig start på festen med andre ord og ingen klaget på bevertningen.
Da jeg var barn visste vi ikke om tannbørster og fluor. Jeg tror vi gikk i andre klasse da hele vår lille skole skulle til tannlegen. Vi ble alle fraktet med båt fra Mørsvik til Nordfold. Været var ikke på vår side så de fleste av oss ble sjøsyk. Vel framme hos tannlegen ble mange av tennene trukket. Jeg tror ikke at en eneste tann fikk være i fred. Bedøvelsen var massiv og hele ansiktet føltes oppblåst og skjevt. På turen tilbake var bølgene enda større og spylukta til å spy av. Ikke rart man ble redd tannlegen. Jeg har heldigvis fremdeles mine egne tenner. Men mye av dem består av amalgam.
Som jeg tidligere har fortalt har min sjenanse vært til hinder for meg. Da jeg fikk en datter prøvde jeg fra første stund å motivere henne til å jobbe med seg selv og ikke la nervøsitet stoppe henne. Hun begynte tidlig å opptre med dans og sang. Av og til merket jeg at hun var nervøs, men øvelse gjør mester og idag tror jeg ikke hun er plaget slik jeg var. Småbarnaforeldre der ute. La barna få kjenne på nervøsitet tidligst mulig og la dem jobbe med å beherske den. Jeg er fryktelig stolt av min datter. Hun takler det meste. Jeg var så ung da jeg fikk guttene og var ikke så målbevisst. Men som gutter/menn flest klarer de seg godt i så måte.
Jeg og min kjære var ute på byen og danset. Vi hadde den gang i 1975 et kult sted som hette Sentrum hvor det var dans med levende musikk. Jeg glemte min lille selskapsveske der.
Noen dager senere fikk min mann brev fra politiet. De ba han hente sin kones veske på politistasjonen. Idag er det helt absurd at brevet var til han og ikke til meg. Jeg nektet å hente den selv og han måtte dra dit. Dette er bare en av mange merkverdigheter når det gjaldt likestilling.
Jeg var nesten 8 år før jeg begynte på skolen. Vi måtte bo borte fra hjemmet i 14 dager og være hjemme 14.dager. Jeg gikk 3 år i småskolen som vi kalte den. 1,2 og 3 klasse sammen med en lærerinne. Jeg bodde hos lærerinnen som var gift med bror til min morfar. De hadde 2 jenter. Ei like gammel som jeg og ei yngre. Jeg trivdes veldig godt der. Siste året før vi flyttet til Bodø bodde også min søster her. Vi måtte i båt for å komme dit. Noen ganger i svært dårlig vær. I tillegg til meg og min søster var det ei jente fra nabogården og ei som bodde rett over fjorden fra oss. Jeg husker noen ganger hvor redd jeg var når været var dårlig og vi skulle krysse fjorden. En gang skal jeg visstnok har sagt: Er det ikke vær idag så blir det aldri vær. Noen ganger lå isen langt utover fjorden. Da måtte vi fraktes på spark på isen fra iskanten. Det husker jeg var veldig moro. Jeg husker kun en dag vi ikke kom oss til skolen. Akkurat den dagen hadde det skjedd noe spennende/uvanlig. Jeg fikk aldri helt tak i hva som hadde skjedd. Dette har i grunnen ergret meg helt til i dag når jeg tenker etter. Jeg tror jeg var heldig som fikk gå på en slik skole de første årene. Da jeg begynte i Bodø i fjerde klasse hadde jeg lært like mye som de andre i de fleste fag. I religion og salmevers var jeg nok et hakk bedre enn dem.
EJeg husker ikke mye som har med påsken å gjøre fra før vi flyttet til Bodø. Årene etterpå var jeg så heldig å få være påskegjest hos min tidligere lærerinne og hennes mann som var lillebror til min morfar. De bodde i Mørsvikbotn som er nærmeste tettsted her fra hytta.
Jeg husker at vi var mye på møter med indremisjonen. Jeg likte godt disse møtene med mye sang og også fortellinger og filmer fra andre land.
Jeg husker også at vi måtte hjelpe biltraffikken gjennom et gjørmebad av en riksvei. Dette var før veiene ble asfaltert.
Jeg gledet meg stort til disse påskeferiene. Selvfølgelig var det barn i familien. Ei som var like gammel som meg og ei lillesøster. Hadde nok ikke vært så artig uten dem.
