Jeg fikk beskjed fra posten om at en pakke var på vei til meg. Siden jeg ikke hadde bestilt noe var jeg forsiktig med å klikke på lenken til pakken. Idag lå den i postkassen min. Det var en minnebok fra begravelsen til mamma.
Veldig hyggelig gjort av byrået. Alle kransene og blomsterbukettene med hilsninger er avbildet.
Andre del av boken omhandler å leve med sorg.
Jeg har tatt bilde av diktet som innleder andre del av boka.
Begravelsen foregikk i Bodø Domkirke.
Nå er alle 20 knoppene i blomst.
Jeg må bare beundre hver enkelt blomst for de vakre fargene og mønsteret. Jeg har oppdaget at dette mønsteret endrer seg etter hvor lenge det er siden blomsten åpnet seg.
Jeg har tatt noen bilder som viser dette.
Det første jeg ser etter når jeg kommer hjem er hvordan det går med orkideen jeg arvet etter mamma.
Nå er det 19 blomster og en knopp som enda ikke er utsprunget.
Det er helt utrolig synes jeg.
På bildet nedenfor vises alle 19 blomstene.
De første multene er modne. Disse har jeg plukket på ei myr i nærheten av hytta som vi kaller Mormyra. Da min mormor ble så gammel at hun ikke klarte å gå langt etter multer ble det bestemt at all bær som ble plukket her skulle tilfalle henne. Da hun døde i en alder på nesten 100 år tilfalt denne retten mamma.
Nå er det jeg som er eldst i familien. Jeg klarer fint å vandre rundt på området enda og har ikke behov for en egen myr.
Og slik håper jeg at det vil bli i veldig mange år enda.
Jeg må innrømme at jeg tenkte mye på mamma mens jeg vandret på myra og lette etter modne multer blant alle kartene.
Jeg fant nok multer til frokost i dagene fremover. Nesten ingenting er bedre enn de første skivene med multebærsyltetøy.
Jeg gleder meg til til alle turene jeg skal vandre rundt i området her på jakt etter skogens gull.
Nå har den 9 knopper som er sprunget ut.
Et imponerende syn. Og den utvikler stadig nye knopper.
Det kan se ut som om noen holder sin hånd over den.
Nå er vi søsken nødt til å selge unna mammas møbler. Det er med tungt hjerte vi selger denne stolen hvor mamma hadde sin faste plass. Her har hun strikket en uendelig mengder av lester og også større ting. Hun har også lest mengder av pocketserier. Kun det siste året ble det mindre av begge deler.
Nå er det en heldig kjøper som kan gi stolen nytt liv. Det føles godt å vite at stolen blir brukt videre.
Da vi kom til kirkegården hadde mamma sitt navn allerede kommet på gravsteinen.
Det ble en verdig og flott gudstjeneste for alle dem som var i kirka.
Noen tårer ble det, men alle de vakre blomstene og sangene lindret smertene.
Ett av barnebarna og 2 små oldebarn sang en sang til ære for bestemor/oldemor.
En innleid solist sang O store Gud og Amazing Grace.
Og talen presten holdt der han sammenfattet det vi fortalte han om mamma ble veldig bra.
Han snublet bare en gang da han skulle fortelle om at mamma hadde snekret mye på hytta de bygde for at jeg og min kjære skulle kunne overta hovedhuset i vårt hytteparadis.
Han sa istedet mitt navn og at jeg nesten alene hadde restaurert vår hytte.
Jeg fikk mange blikk fra de rundt meg. Alle visste at det ikke stemte og tok det humoristisk.
Etterpå var det minnestund med god mat og kaker.
En minneverdig dag for oss alle.
Jeg berget med meg denne orkidee fra stua til mamma. Jeg vet at den har blomstret i flere år.
Nå er ikke jeg flink til å passe blomster, men med hjelp av min kjære håper jeg at den får et langt liv her hos oss.
Jeg har også hentet en begonia som også utvikler blomster.
I kveld skal vi formidle til presten hvordan mamma sitt nesten 101 år har vært.
En lang reise å prate seg igjennom. Jeg vet ikke hvor lang tid presten har satt av til oss.
Nå har ikke mamma sitt liv bestått av veldig mange hendelser utenom familien.
I sin ungdom var hun tjenestejente og også kokk I Lofoten. Det var her hun ble sammen med pappa etter det jeg har forstått.
Ellers hadde de en liten gård og hun sammen med sin mamma drev gården alene mens pappa og bestefar drev fiske.
Samtalen i kveld tror jeg vil gi meg mye. Kanskje vet mine søsken om ting jeg ikke har fått med meg.
Bildet er fra i fjor sommer og altså hennes siste tur til Reinvik.
Bildet er fra fjorårets feiring. I år hadde vi ikke planlagt noen feiring. Det er nesten som om vi hadde en anelse om at hun ikke var sammen med oss denne dagen.
7. Mai vil være en viktig dag for meg de neste årene også. En dag for å minnes henne og alt hun har betydd for meg.
