Indrefilet av svin med tilbehør smakte fortreffelig. Vår datter, som bor her mens leiligheten hvor hun egentlig bor blir renovert, var veldig fornøyd. Kokken vår hadde virkelig overgått seg selv idag.
Gulrøttene var smørdampet og poteten bakt i stekeovnen.
Bildet er fra fjorårets feiring. I år hadde vi ikke planlagt noen feiring. Det er nesten som om vi hadde en anelse om at hun ikke var sammen med oss denne dagen.
7. Mai vil være en viktig dag for meg de neste årene også. En dag for å minnes henne og alt hun har betydd for meg.
Bodø Domkirke er stedet hvor mamma skal bisettes. Dette er den kirka mamma har tilhørt etter at vi flyttet fra Reinvik i 1959. Kirka sto ferdig i 1956 på tomta for kirken som brant i begynnelsen av andre verdenskrig.
Selv er jeg konfirmert og gift 2 ganger her.
Sønnene mine er døpt her og jeg har også hatt kirka som arbeidssted noen år.
I tillegg har jeg jobbet mye med frivillig arbeide med musikklivet i kirka.
Bodø Domkirke passer utmerket til å fylles med slekt og venner til ære for mamma.
Nå som det ikke finnes noen koronarestriksjoner kan alle som ønsker dette være tilstede.
Jeg prøvde å jobbe på kontoret, men tankene fløy alle veier.
Nara sin pels har trengt stell en god stund nå. Egentlig hadde jeg planer om å gjøre det i påska på hytta, men så glemte jeg kammer og saks til det bruket.
Dermed ble jobben gjort i dag. 5 timer har jeg brukt. Godt sorgarbeide å ha en myk vofse på fanget. Jeg må skryte av henne idag. Vanligvis syter og jamrer hun seg år kammen kommer frem. Idag var hun ganske rolig.
Nedenfor et bilde som viser hva jeg har fjernet fra pelsen hennes. I vekt er det ikke mye.
Jeg er veldig glad for at jobben er gjort. Jeg pleier å grue meg, men idag var det bare fint å jobbe med henne.
I går kveld forlot mamma oss. Hun sovnet fredelig inn med mange av sine nærmeste rundt seg. Snart skal hun ligge sammen med pappa på Bodø kirkegård. Det er både trist og også fint å tenke på hvor heldige vi har vært som har fått ha henne så lenge i livet vårt.
Lørdag 7 mai skulle vi egentlig ha feiret hennes 101 årsdag. Slik blir det ikke. Den siste uka har vært vanskelig for oss alle. Allerede lørdag skjønnte vi hva utfallet ville bli, og jeg har de siste dagene følt på takknemlighet for hvor heldig jeg har vært som fikk nettopp henne til mamma.
Det blir veldig rart å ikke ha henne i livet mitt. Hun har vært et samlingspunkt for hele storfamilien. Desverre har unntaktstilstandene med korona gjort at ikke alle kunne møtes samtidig hos henne. Nå kan vi heldigvis alle være tilstede i kirka når hun skal begraves og legges ved siden av pappa.
Hun er ei sterk dame og kjemper enda for livet sitt. Heldigvis får hun smertebehandling her på Sølvsuper sykehjem. Det er godt å vite at hun slipper å ha det vondt.
Jeg lurer på hva hun tenker på her hun ligger.
I noen små øyeblikk har hun vært våken, men for det meste sover hun. Akkurat nå ser det ut som om hun strever ekstra med å puste, men ellers er kroppen hennes rolig.
Siste fase av livet er veldig forskjellig fra person til person. Pappa bare satte seg i en stol hjemme og døde. Mamma må kjempe i dagesvis. Det er vanskelig å vite hva som er best. Blir mamma I denne fasen forberedt på det som kommer etter døden tro?
Og hva skjer når døden er et faktum? Det er best å ikke vite tror jeg.
De synske snakker om å gå inn i lyset. Det høres så fint ut.
Kanskje, kanskje finnes det et liv etter døden. Men det får jeg ikke vite før jeg selv kommer dit.
