Denne måneden er det OL på Lillehammer.
Jeg har notert alle medaljene Norge fikk.
Ellers drev vi på med alle faste treninger og gjøremål.
Jeg var Regnskapssjef i et finansieringselskap og jobbet fryktelig mye overtid. Min kjære var konsulent for NKL og var mye på reise.
Jeg skal skrive litt om noen spesielle hendelser denne måneden neste gang.
Det ble en fin tur ut idag. Litt glatt noen steder men heldigvis tørt de fleste stedene.
Jeg håper det fine høstværet fortsetter.
Denne sola henger på badet, men idag skinner også sola ute.
Og også igjennom vinduene til oss.
Jeg håper jeg klarer å holde meg på kontoret mitt idag. Har mye å gjøre før min samvittighet blir ren.
Jeg heier på meg selv.
Jeg leste for en stund siden siste boka av Ketil Bjørnstad. Tyvetallet.
Jeg har lest alle bøkene i serien: Verden som var min.
Jeg bestemte meg til å lese boka Villa Europa.
Jeg har forstått at denne boka var viktig for han. Jeg håper jeg vil like den.
Det har hendt at jeg ikke har lest ut bøker jeg har begynt på, men de er i fåtall.
Jeg liker å lese gamle og nye bøker omhverandre. Også forskjellige sjangrer.
jeg er den eldste i søskenflokken. Da dette bilde ble tatt bodde vi enda der vi nå har hytte.
Vi fikk også en bror som er født i Bodø.
Vi hadde heldigvis en onkel som hadde fotografiapparat.
Jeg har nå lest boka. Jeg vil ikke kalle det en krimbok, det er heller en skrekkroman. Litt eventyraktig. Ikke veldig spennende, men likevel var det noe som fikk meg til å fortsette å lese. Jeg har lest at det skal lages en tv serie basert på boka. Den serien kan nok fange seerne. Mye spektakulært skjer og det er mulig å visualisere mye av innholdet slik at det virkelig blir skummelt.
Les boka og finn ut din egen mening om den. Jeg anbefaler den gjerne.
Det har vært tjukk tåke hele dagen. Vi har knapt sett husene på andre siden av veien.
Ingen av oss har vært ute annet enn for å feste Nara i løpestrengen.
Likevel fant sola et sted å bryte igjennom tåka, som for å minne oss på at bakom tåka/skyene skinner alltid sola.
Da vi satt ved bordet og spiste uer fortalte hun denne historien:
Hun husket at de brukte å få en halv uer på tallerken hver. Enten med hode eller med raven.
Da familien tok til seg en fosterunge som nok tidligere hadde fått for lite mat, hadde han begynt å gråte da han fikk sin halve uer.
Dette synet hadde festet seg hos mamma slik at hun kunne se det tydelig for seg over 90 år etterpå.
Hvor fantastisk er ikke våre hjerner skapt.
Nå er denne kroken komplett. Siste innkjøp er den stilige lampen. Siden min kjære er pensjonist behøver han ikke ha jobbrelaterte program installert på PC-en. Mye artig og lærerikt å bruke den på likevel.
Han har også en radio på bordet som spiller musikk han liker.
Vi er begge godt fornøyd med kjøkkenkroken.
Det ble mange trapper opp og ned, samt inn og ut av bilen.
Det gikk strålende. Hun var ikke sliten sa hun da hun var tilbake i sin egen leilighet.
Og hun spiste mye. Veldig fint å kunne ta henne med på den slik tur.
Takk for besøket mamma.