Jeg tror det er de irriterte øynene som er skyld i hodepinen. Jeg har sovet godt. Smartklokka er veldig fornøyd med nattens sovemønster. Likevel våkner jeg med hodepine.
Hadde jeg vært en vanlig arbeidstaker hadde jeg nok ikke gått på jobb idag.
Som egen arbeidsgiver er det ikke like enkelt. Det er ingen som kan overta arbeidet som må gjøres. Dermed sitter jeg igjen med dårlig samvittighet og litt redsel for om jeg skal klare å bli ferdig med alt jeg har påtatt meg.
Onsdag skal jeg til etterundersøkelse hos øyelegen. De siste dagene har jeg vært plaget av tørrhet og sviing i øynene. Jeg har brukt helt nøytrale øyedråper etter at jeg skulle slutte med de øyedråpene jeg fikk på resept hos øyelegen.
Synet er helt ok. Kanskje har jeg sittet for mye ved datamaskinen og overanstrengt øynene.
Jeg tok bussen til sentrum og kunne slappe av en hel time med profesjonell hjelp.
Hun jobbet iherdig hele timen uten at vi snakket sammen. Hun kunne lite norsk og det føltes fint å kunne sitte uten å føle at vi måtte snakke om alt og ingenting.
Litt tåke på høyre øye. Likevel klarte jeg testen for å kunne kjøre bil allerede idag. Dette var veldig uvanlig sa de. Selv vil jeg vente noen dager før jeg kjører bil.
I natt sov jeg veldig godt og jeg har ikke hodepine.
Alt vel med andre ord.
Da blir det frivilligfest på meg i kveld.
Bodø Jazz open inviterer alle frivillige til hyggelig sammenkomst med mat og drikke.
Jeg er veldig fornøyd. Endelig lettet tåkesynet og jeg kan se å skrive.
Selve operasjonen gikk veldig greitt. Først ble øynene koblet til en maskin som knuste linsene som var infisert av de gråe stærene.
Like etterpå var det øyelegen sin tur. Han fjernet de ødelagte linsene og satte inn nye. På høyre øye måtte han også korrigere for skjev hornhinne i tillegg til at jeg nå kun trenger å bruke svake lesebriller.
Øyelegen var veldig fornøyd med operasjonen.
Etter at bedøvelsen ikke virket lenger begynte det å svi skikkelig i øynene. Jeg så kun litt igjennom tåken foran øynene.
Min kjære skulle hente meg og jeg klarte å ringe han og be han komme.
Mens jeg sto og ventet på han ute i kulden husket jeg at han kanskje ikke visste hvor jeg var. Jeg ringte han flere ganger uten å få svar.
Tilslutt måtte jeg finne frem til bussen og ta den. Ikke verken enkelt eller behagelig.
Da jeg var nesten hjemme ringte han. Han hadde selvfølgelig glemt å ta med seg telefonen da han kjørte for å hente meg.
Vel hjemme gikk jeg rett til sengs. Øynene føltes som sviende sår og jeg så nesten ikke noe.
Jeg var redd jeg aldri skulle bli bra igjen. Etterhvert sovnet jeg og var kun våken for å dryppe øynene og ta noen piller jeg hadde fått hos legen.
Etter at jeg sto opp har synet blitt bedre og bedre. Det svir fremdeles men det går greitt.
