EJeg husker ikke mye som har med påsken å gjøre fra før vi flyttet til Bodø. Årene etterpå var jeg så heldig å få være påskegjest hos min tidligere lærerinne og hennes mann som var lillebror til min morfar. De bodde i Mørsvikbotn som er nærmeste tettsted her fra hytta.
Jeg husker at vi var mye på møter med indremisjonen. Jeg likte godt disse møtene med mye sang og også fortellinger og filmer fra andre land.
Jeg husker også at vi måtte hjelpe biltraffikken gjennom et gjørmebad av en riksvei. Dette var før veiene ble asfaltert.
Jeg gledet meg stort til disse påskeferiene. Selvfølgelig var det barn i familien. Ei som var like gammel som meg og ei lillesøster. Hadde nok ikke vært så artig uten dem.
Vår eldste sønn skulle begynne å bruke briller. Tror han var 7 eller 8år. Optikeren gjorde en megatabbe. Brillene skulle vært minus 1,5 og de glassene han fikk var pluss 1.5.
Vi tvang han til å bruke brillene ganske lenge før dette ble oppdaget. Det er vanskelig å vite hvor mye skadet synet hans ble av dette. Og det er fryktelig å tenke på hva gutten gikk igjenom. Det falt oss ikke inn at optikeren kunne gjøre en slik feil.
Tips til barn eller ikke?
Yngste gutten var egentlig veldig flink til å gå på ski. Så lenge han var først i sporet og vi var på tur inn i marka gikk det veldig bra. Men når vi snudde for å gå tilbake gikk han veldig sakte eller stoppet helt. Vi prøvde å gå fra han for å se om han kom etter. Men neida. Det var vi andre som måtte snu. Han forlangte penger til godter for hver strekning han gikk. Skikkelig utpressing altså. Det var ikke mange ganger etter dette at vi alle gikk på skitur sammen. Dette er vel hva man kan kalle ris til egen bak.
Stedet jeg er født hadde kun 2 gårdsbruk. Foreldrene til min morfar hadde bodd på en tredje gård i nærheten, men denne var fraflyttet. Husker ikke helt, men tror at min morfar hadde over 10 søsken. En av brødrene hans og foreldrene hans bodde på nabogården da jeg ble født.
Kun en elv skillte de to gårdene. På vinteren brukte det å gå skred i elva. Det var med hjertet i halsen at jeg passerte elva når jeg hadde vært på besøk.
Etter at begge gårdene kun ble brukt som hytter kom det et virkelig stort skred. Nabogården ble totalt borte. Bolighuset, fjøs, naust og alle uthusene havnet ute på sjøen. På vår side av elva var vi heldigere. Vi mistet et stort naust og bolighuset ble fylt med leire nesten opp til bordhøyde i første etasje.
Det var en guds lykke at dette ikke skjedde mens vi bodde der.
Jeg husker første gang jeg så en bil. Det var 17.mai og vi var dratt til nærmeste tettsted for å feire. Først i 17.mai toget kjørte det en bil. Jeg ble veldig redd og nektet å gå i toget. Dette er 65 år siden. Jeg lurer på hva barn i Norge blir redde for om 65 år fremover i tid?
Vi hadde en regel om at var man borte fra skolen fikk man ikke gå ut på ettermiddagen. Dette gjorde at våre barn svært sjelden ikke møtte på skolen. Jenta tok dette veldig bokstavelig. Jeg fikk høre fra en lærer at hun sa at hun ikke fikk lov til å være syk. Hun hadde kastet opp og tydelig vært syk, men nektet å dra hjem. Jeg hadde selvfølgelig ikke sagt dette, og jeg tror heller det var tanken på å ikke kunne være ute på kvelden som fikk henne til å nekte å gå hjem.
Jeg måtte svært sjelden være hjemme med sykt barn. Jeg husker kun en gang. Guttene fikk røde hunder og det samme fikk jeg.
Jeg var ganske kreativ som barn. Jeg bodde på gård og hadde en sau jeg kalte min. Navnet jeg gav sauen var Tikla. Hvor fant jeg det navnet? Og dukken min het Esmeralda. Esmeralda fikk en trist skjebne. Jeg fikk for meg at hun frøs og la henne i stekovnen for at hun skulle varme seg. Dette var en vedkomfyr og dukken kunne selvfølgelig ikke reddes. Jeg kjenner at jeg sørger litt fremdeles. Tikla måtte bøte med livet da vi flyttet til Bodø da jeg var 10 år.
Vår yngste sønn var en tøffing som barn. Veldig sta dersom det var noe han ønsket seg. Allerede før han var 9 mnd. kunne han gå på egenhånd. Han ville kun ha på seg fotballdrakter og dersom han skulle være pyntet for fest måtte fotballdrakten være under finklærne. Til og med på natten var det kun fotballshorts som gjaldt. Jeg husker ikke helt når han sluttet med dette, men da var det kun spesielle og dyre klær som var aktuelt. Jeg husker flere handleturer hvor jeg dro han fra butikk til butikk i håp om å finne noe billigere som dugde, men endte alltid opp med det han ønsket seg. Og hvorfor ikke når han visste at det nyttet å kjempe for eget syn.
Jeg har aldri vært noe særlig til å lage mat. Men da jeg skulle være hjemme på permisjon med attpåklatten hadde jeg store planer. En dag prøvde jeg meg på hjemmelagde kjøttkaker. Da vi satt rundt middagsbordet uttalte en av sønnene : Dokker, kan ikke vi ha kjøttkaker kun på søndager.
Etter det har jeg aldri laget kjøttkaker.
Jeg ble født i 1948. Hjemmefødsel langt fra nærmeste tettsted. Jeg fikk fortalt at de fant meg under en stein i ei elv like ved huset. Før i tiden fant de på mye rart for ikke å snakke om sex og fødsler. Jeg husker enkelte ting fra de første årene. Vi brukte lugger på vinteren og ofte kunne vi miste dem når vi lekte i snøen. Det var veldig kaldt å plutselig være i barføttene og da måtte man rope på mamma. Mange av mine tidligste minner er knyttet til kulde og det å fryse på hender og føtter. Kanskje dette har herdet meg slik at jeg sjelden eller aldri har vært syk.
