Nara dukker hele tiden opp i tankene mine. Det første jeg tenkte på da jeg våknet var Nara. Hun har sovet i senga vår i alle år siden vi fikk henne. Ofte delte hun pute med meg. Litt kosing før jeg står opp har vært vanlig. Ikke rart at jeg savnet henne.
Ofte brukte hun å legge seg på gulvet veldig nært hjulene på kontorstolen min. Jeg tok meg i å se etter henne før jeg trillet på stolen. Det samme gjelder når jeg tar meg mat. Vanligvis kom hun for å å en smakebit hos meg.
Min kjære har ryddet vekk matskål og løpestreng. Han sliter enda mer enn jeg. Han er vant til å ha henne på fanget når han sitter i godstolen. Noen ganger når han satt ved dataen for lenge dyttet Nara i han. Hun ville ha han tilbake til godstolen.
Det vil nok ta lang tid før livet blir normalt her i huset.
Nå blir plutselig reiseannonser interessant for oss. Vi har ikke vært på noen reiser sammen siden covid-19 dukket opp og Linsi døde.
Nara ble da totalt avhengige av oss og kunne ikke være alene hjemme selv om vi knapt var utenfor døra.
Etterhvert blir nok sorgen og savnet etter henne lettere og vi vil nok sette pris på friheten.
Så sårt. Føler med deg. Særlig fordi jeg har hund sjøl. Tar nok litt tid før du kommer over det, men kanskje lurt som du sier å fokusere på andre ting. Som at dere kan reise igjen, uten å tenke på hundepass🤗🙋🏼♀️
Ja. Selv om jeg var forberedt er det vanskelig. Hun hadde kreft.
Et kjæledyr blir som et familiemedlem, og man sørger over dem når de drar. Etter sorgen kommer de fine minnene man har skapt sammen med dem. 💖
ja. De kjæledyrene vi har hatt blir aldri glemt.