I går kveld forlot mamma oss. Hun sovnet fredelig inn med mange av sine nærmeste rundt seg. Snart skal hun ligge sammen med pappa på Bodø kirkegård. Det er både trist og også fint å tenke på hvor heldige vi har vært som har fått ha henne så lenge i livet vårt.
Lørdag 7 mai skulle vi egentlig ha feiret hennes 101 årsdag. Slik blir det ikke. Den siste uka har vært vanskelig for oss alle. Allerede lørdag skjønnte vi hva utfallet ville bli, og jeg har de siste dagene følt på takknemlighet for hvor heldig jeg har vært som fikk nettopp henne til mamma.
Det blir veldig rart å ikke ha henne i livet mitt. Hun har vært et samlingspunkt for hele storfamilien. Desverre har unntaktstilstandene med korona gjort at ikke alle kunne møtes samtidig hos henne. Nå kan vi heldigvis alle være tilstede i kirka når hun skal begraves og legges ved siden av pappa.
Hun er ei sterk dame og kjemper enda for livet sitt. Heldigvis får hun smertebehandling her på Sølvsuper sykehjem. Det er godt å vite at hun slipper å ha det vondt.
Jeg lurer på hva hun tenker på her hun ligger.
I noen små øyeblikk har hun vært våken, men for det meste sover hun. Akkurat nå ser det ut som om hun strever ekstra med å puste, men ellers er kroppen hennes rolig.
Siste fase av livet er veldig forskjellig fra person til person. Pappa bare satte seg i en stol hjemme og døde. Mamma må kjempe i dagesvis. Det er vanskelig å vite hva som er best. Blir mamma I denne fasen forberedt på det som kommer etter døden tro?
Og hva skjer når døden er et faktum? Det er best å ikke vite tror jeg.
De synske snakker om å gå inn i lyset. Det høres så fint ut.
Kanskje, kanskje finnes det et liv etter døden. Men det får jeg ikke vite før jeg selv kommer dit.
Mamma sover for det meste. Hun er nok trett av dage som det heter. Heldigvis får hun smertebehandling her på sykehjemmet. Vi søsken og hennes svigerdatter føler at hun skal være minst mulig alene. Mamma har vært plaget av hjerteflimmer i mange år. Hun har fått medisin som har hjulpet henne til nå. Neste steg ville vært pacemaker. Siden hun er såpass gammel var ikke dette noe alternativ. (101 år 7.mai)
Forrige søndag satt jeg sammen med mamma og så Bodø Glimt tape mot Viking og hun var helt med. Nå bare sover hun. Så fort kan det gå. Heldigvis slipper hun å ha smerter.
Jeg sitter gjerne sammen med henne. Jeg kan lese og skrive blogg og ellers tenke over mitt liv sammen med mamma. Hun har jo alltid vært i nærheten av meg i over 74 år. Jeg har vært veldig heldig. Hun har ikke vært ute i jobb slik jeg selv har vært. Hun var alltid der hjemme for oss 5 barna. Vi visste alltid hvor hun var.
Også mine barn har hun tatt vare på mens jeg var på jobb før de 2 yngste fikk barnehageplass.
Jeg er evig takknemlig for alt hun har vært og gjort for meg.
Jeg har en egen kategori på bloggen som heter mamma. Der har jeg skrevet mange innlegg som handler om henne.
I fjor var vi på hytta 1 mai. Snøen lavet ned. Bildene er tatt natt til 1. Mai i blåtimen. Vi var på tur til vår hytte etter å ha vært på besøk hos min søster.
Nedenfor bilder her hjemme idag. Snøen laver ned. Men sammenlignet med i fjor er det ikke uvanlig. Og ikke mange dager etterpå kom vårtegnene. Det skjer nok i år også.
Mamma er trett etter den strabasiøse turen fra sykehuset og hjem. Da er det godt å kunne hvile seg på sofaen i egen stue.
Hun ønsker ikke å være på sykehjem. Hjemme er best. Hun får flere ganger i døgnet besøk av hjemmesykepleiere enn før sykehusinnleggelsen. Og også vi søsken må være mer sammen med henne.
