Idag måtte vi ta den vanskelige turen til dyrlegen med Nara. Hun blir dypt savnet.
Nå er vår tid som hundeeier over.
I over 40 år har vi hatt hund i huset.
De 2 første var Rita og etterhvert hennes sønn Buster.
Linsi var den første renrasede av rasen Tibetansk terrier. Jeg var på mange hundeutstillinger med henne. Da hun var 3 år fikk vi også Nara. Begge gjorde det godt på utstillinger. Det var en fin tid, men etterhvert ble jeg lei av å reise rundt med dem.
Linsi døde for 3 år siden og nå som også Nara er død er en fin tid med hunder over.
Aldri mer skal jeg bli møtt av en glad vofse når jeg kommer hjem. Det føles ikke særlig bra.
Nara er fryktelig redd og finner ingen steder å gjemme seg.
Klokka 18 starter levnet med kommunal oppskyting ikke langt fra der vi bor. Nara tar helt av og bjeffer i ett. Det er ikke mulig å trøste henne. Og hadde det bare vært denne fellesoppskytingen hadde det vært greitt, men gjennom hele kvelden er det noen som skremmer henne opp. Mellom 22 og 23 var det stille nok til at hun sovnet av helt utslitt.
Og så var det på han igjen. Mens mange fra nabolaget er ute i gata er jeg henvist til stua og en hysterisk vofse.
Jeg liker å se på raketter, men det blir ikke det samme å se dem igjennom vinduene med en hysterisk Nara til selskap.
Dette blir helt sikkert hennes siste nyttårsaften.