Jeg tenker at det å oppholde seg i ei familiehyttebygd over lang tid gjør noe med meg. Alt det triste som skjer ute i verden betyr mye mindre. Hjemme må jeg ha med meg nyheter flere ganger hver dag. Her på hytta er det ikke så nøye. Alt blir liksom så fjernt og ubetydelig. Det som betyr mer her er hvordan været er og blir. Nå titter sola inn vinduene og gir en pekepinn på hvordan dagen blir.
Litt dumt at jeg må ha kontordag. Jeg vet at jeg kan takke meg selv for at jeg som pensjonist ikke har ferie hele tiden. Og jeg må innrømme at det er vanskeligere å mote meg opp til å jobbe med regnskap her på hytta. Dagene går veldig fort selv om alt skjer i rolig tempo.
Idag har jeg også planer om å finne ut hvor langt multemodningen er kommet.
Mamma spør hver dag om den ikke er moden enda. Det er noen år siden hun selv kunne vandre tilfjells. Hun har sin egen multemyr hvor bæra vi plukker er hennes. Iår tror jeg hun ikke klarer å spise all bæra som vokser der.
Etter planen skulle hun reist hjem idag, men nå får hun være til fredag.
