I disse dager når vi snakker om selvmord /forsøk på selvmord vil jeg dele noe som skjedde med meg i 1970. Jeg gikk da på sekretærskolen og var nygift med min første mann. Jeg hadde problemer på skolen med enkelte fag. Vi hadde stenografi på både norsk og engelsk og også fransk forretningskorrespondanse. Men det jeg plagdes mest med var å skrive på de gamle skrivemaskinene etter tutsjmetoden. Dette pågrunn av at jeg fikk vondt i nakken og skuldrene. Psyken min hanglet virkelig. Jeg gikk til legen og klaget min nød. Legen ga meg beroligende piller. En morgen klarte jeg ikke å gå på skolen, men min mann bestemte at jeg måtte dra. Jeg spiste hele glasset med piller, men min mann fikk meg ut til bilen for å få meg til skolen. Vi bodde i en kvistleilighet. Da vi kom til bilen sovnet jeg nesten av og min mann måtte nesten slepe meg opp alle trappene. Han fikk meg til sengs og dro på jobb. Heldigvis klarte han å vekke meg da han kom tilbake. Jeg var ruset i minst en uke etterpå. Jeg oppsøkte legen igjen som prøvde å få time til meg hos en psykolog. Det var den gang ventetid på 8mnd. Heldigvis tok jeg meg sammen og fullførte skolen. Da jeg ble innkalt til timen følte jeg ikke behov for hjelp. Godt at pillene ikke var sterke nok til å drepe meg. Altfor mange er ikke så heldige når de gjør noe dumt.
