Jeg jobbet med regnskap i en industribedrift (Rapp). De fleste som jobbet der var menn. Jeg tror vi var 4 hunkjønn. I alle år hadde vi jentene pyntet juletre i matsalen og vi hadde også tatt bort pynten etter juleferien.
Dette året bestemte vi oss for at vi ikke skulle pakke ned juletreet. Vi ville se hvor lang tid det tok før treet ble fjernet. I begynnelsen lurte enkelte av mennene om vi ikke snart skulle fjerne det.
Vi nektet å gjøre det. Treet sto enda da vi dro på påskeferie. Det var ikke noe vakkert syn.
Etter påske var det borte, men ingen av gutta ville innrømme at de hadde gjort jobben.
Neste år ble juletreet fjernet rett etter jul uten at noen snakket om hvem som skulle stå for jobben.
Jeg vil ikke at vi skal fjerne juletreet enda. Jeg trives bedre i stua med alt stæsjet rundt meg. Jeg bruker alltid å trenere arbeidet med å fjerne jula, men tilslutt vinner min kjære.
Han har ikke begynt å mase enda, men jeg venter på første antydningen.
Nå har jeg lest ferdig boka. I begynnelsen var jeg heller lunken til boka. Jeg leste litt, men følte ikke noen spenning eller følelser for hovedpersonene.
Men så ble jeg mer og mer bergtatt av historien. Jeg var noe over halvveis i boka da jeg ikke klarte å legge den fra meg før den av utlest.
Idag møtte dette synet meg da jeg tittet ut vinduet. Et tynt lag med snø på bakken hjelper til slik at dagslyset trives her hjemme. Nedenfor bilder av blikkfang som gleder meg nå på morgenen.
