Jeg var veldig sjenert og rødmet for den minste ting. Skulle jeg si noe til litt større folkemengder skalv jeg som et aspeløv. Det har ikke vært enkelt å leve med dette og samtidig ønske å bli hørt. Jeg har ofte følt meg usynlig tilstede. Heldigvis har jeg “vokst” det av meg. Men jeg måtte nesten bli pensjonist før dette ikke plaget meg lengre. Nå husker jeg nesten ikke hvordan det føltes å rødme. Og takk for det.
0 kommentarer
