Vi fikk Mia for ca 50 år siden. Jeg var da gift med min første ektefelle. Jeg var fryktelig glad i henne. Jeg kunne gå tur med henne uten at hun var i bånd. Jeg husker spesielt hvordan hun skjønte at jeg hadde vondt i “magen” når jeg hadde mensen. Hun brukte å krølle seg over magen min som for å lindre smertene mine. En stund før jeg skulle føde min første sønn fikk Mia unger. Hun fødte dem i klesskapet mitt inne på soverommet. Etter fødselen kunne jeg nesten ikke se at hun hadde født. Hun gjorde det veldig rent. Jeg husker at hun gjerne ville kose med meg, men at ungene hennes pep når hun gikk fra dem. Det var et veldig spesielt bånd mellom meg og Mia. En stund etterpå fødte jeg min sønn. Da jeg kom hjem fra sykehuset var Mia borte. Min daværende mann hadde avlivet henne fordi han var redd for at hun skulle bli sjalu og skade ungen. En av kattungene var igjen, men han ville ikke være hos oss og stakk av. Vi fant han, men han stakk av så fort han kunne. Jeg kjenner enda på sorgen jeg følte da jeg fikk høre hva som hadde skjedd med Mia. 

Med 2 tibetanske terrier blir det mye pelsstell. Da jeg hadde dem på utstilling var jeg flink til å holde pelsen iorden. Nå utsetter jeg dette i lengste laget og får dermed en nesten umulig jobb. 2 kvelder har gått med til å stelle Nara. Hun liker ikke at jeg bruker kammen og jamrer seg svært så høylytt. Far i huset liker ikke lydene hun lager. Ting skal ikke være enkelt.