Jeg har fått veldig sansen for spørretimen hver onsdag. Som pensjonist og dermed selv kan bestemme når jeg kan sette meg foran TV, kan jeg følge med. Erna og Siv diskuterer akkurat nå sykehusfinansiering. Jeg kan jo være delvis enig med begge. Vanligvis synes jeg regjeringen svarer godt for seg på alle spørsmålene de får.
For de som ikke har lyttet til dette programmet på NRK tidligere vil jeg gjerne anbefale spørretimen.
Jeg har startet på ny bok. Fant et tips hos bloggen til lillasjel. Hun anbefalte Tracy Rees.
Jeg har aldri lest noen bok av henne og valgte en av hennes tidligere bøker. Det jeg allerede har lest faller i smak. Boka virker både spennende og velskrevet.
Cato Isaksen er ikke lenger i politiet og Mariann Dahle er kun en person i bakgrunnen. I denne boka av Unni Lundell er det en nyutdannet politibetjent kalt Snø som er hovedperson. Hun har instinkt og magefølelser i bøtter og spann.
Boka er veldig spennende og vanskelig å legge fra seg. Omgivelsene og hendelser utenfor selve krimhistorien er linket til virkelige hendelser. Det føles på en måte mulig det som skjer selv om hendelsene er uvirkelig.
Jeg liker at jeg slipper å grøsse selv om det som skjer kan være uhyggelig. Den forrige boka med Mariann i hovedrollen syntes jeg var i overkant uhyggelig noen ganger.
Privatlivet til Snø er skildret på en spennende måte og vitner om at vi får flere bøker med henne i hovedrollen.
De som liker Krim og ikke allerede har lest boka har noe å glede seg til.
Nå har jeg lest ferdig boka. I begynnelsen var jeg heller lunken til boka. Jeg leste litt, men følte ikke noen spenning eller følelser for hovedpersonene.
Men så ble jeg mer og mer bergtatt av historien. Jeg var noe over halvveis i boka da jeg ikke klarte å legge den fra meg før den av utlest.
Jeg sier ikke noe om handlingen, men anbefaler den gjerne til dem som liker feelgood-romaner.