Da barna våre var små var jeg alltid redd for at de skulle falle i havet eller i elver. Vi var ofte på en øy utenfor Bodø hvor barnas farmor og farfar bodde. Å vente på ferga ute på kaia med viltre unger gjorde meg alltid redd.
En gang jeg og min datter, som da var 2 eller 3 år, var på bassenget ble jeg panisk redd. Jeg sto i dusjen etter at vi hadde badet og oppdaget et min datter var borte. Jeg tenkte ikke på at jeg var naken og sprang ut til bassenget for å finne henne. Hun sto og kikket ned på vannet og jeg hentet henne der. Det var fullt av folk der og jeg var som sagt helt naken.
Jeg tenkte ikke på dette før jeg var tilbake i garderoben. Uff så flaut.
Heldigvis skjedde det aldri noe med barna. Moren som mistet sitt barn må ha det fryktelig.