Nå er det fotball på Tv. Liverpool mot Napoli. Jeg satt en stund sammen med min mann foran Tv. Kampen føltes spennende og jeg måtte bare kommentere det jeg så. Dette liker ikke min mann. Jeg klarer ikke å sitte stille uten å vise følelser og kommentere det jeg ser og måtte forlate . Nå skriver jeg ut min frustrasjon. 

Jeg forstår heller ikke dem som klarer å sitte stille når de hører på musikk. Selv om jeg sitter i en stol og hører på, må jeg bevege på kroppen.

Når det er stå-konserter føles det godt å danse foran scenen. Jeg føler at musikken blir en del av meg. 

Det samme gjelder for fotballkamper. Jeg må på en måte føle at jeg er med på gressmatta. Jeg må holde med et av lagene og heie dem frem.

Men dette liker ikke min mann. Han sier at jeg ødelegger kampen for han. Oftest er det han som reiser seg og forlater. Men noen ganger, som idag, lar jeg han få viljen sin og forlater åstedet.  Å sitte med munnkurv passer meg ikke. Jeg har prøvd å tie helt stille, men da må jeg konsentrere meg om dette og kampen på banen mister  min interesse.

Tenker jeg lager meg litt trøstemat istedet.