Før 1978 var det egentlig forbudt å ta abort. Man måtte ha en praterunde med en nemd som tok avgjørelsen om abort skulle innvilges. I 1972 var jeg separert fra min første mann og hadde begynt i et forhold til min nåværende ektefelle. Jeg fant til min forskrekkelse at jeg var gravid og ikke var sikker på hvem som var faren. Jeg søkte om abort og det var ikke vanskelig å få innvilget dette. Den gang het det utskrapning. Operasjonen ble gjort under full narkose og noen overnattinger på sykehuset. Det gikk ikke mange dager fra jeg oppdaget graviditeten til fosteret var ute. Jeg tenkte aldri på at det var et barn så tidlig i svangerskapet. Og jeg tenker også at dersom jeg hadde båret frem et barn da, hadde jeg ikke fått min yngste sønn. Det er mange ting å tenke på i etterkant. Hva om jeg ikke kunne fått flere barn? Jeg hadde nok angret da. Jeg synes at 12 uker blir for lenge å vente. Mine barn begynte å røre på seg etter 3 mnd. I utgangspunktet synes jeg at det høres hjerterått ut å fjerne foster når det er flere. Jeg skjønner likevel at noen ønsker dette. Alle de det gjelder er jo i kontakt med helsevesenet, og det kan ikke være nødvendig med en utenforstående nemd for å avgjøre dette. La legen og moren få bestemme dette. Så i dokumentaren at abort idag utføres ved hjelp av piller, men regner med at fosterreduksjon krever annet inngrep og at fosteret er over 12 uker. Jeg er enig i at det bør være vektige grunner til å utføre fosterreduksjon, men dette har legen nok kunnskap om.
